.png){kind=small}
Har du noensinne opplevd at noen har fornærmet deg på en måte som kjentes litt rasistisk ut, uten at du klarte å finne ut av hvorfor? Var du redd for å være «for sensitiv» eller å bli fornærmet når ingen fornærmelser var intendert?
Hvis dette har skjedd, lot du den andre personen vite at du ble såret, for så at den andre personen kom i forsvarsposisjon? Har du vært nølende med å si i fra om at du har følt det sånn fordi dine meninger har blitt stilnet eller ignorert tidligere?
Denne ubehagelige, usikre følelsen kan være resultatet av det Dr. Chester M. Pierce, en psykiater og professor, kalte «racial mikroaggresjon»- originalt definert som rasistiske fornærmelser mot svarte fra ikke-svarte amerikanere.
Dr. Derald Wing Sue, som også skiver om racial mikroaggresjon, forklarer begrepet som «raske og dagligdagse verbale, atferdsmessige eller miljømessige krenkelser, intensjonelle eller ikke, som kommuniserer fiendtlige, degraderende eller negative rasistiske fornærmelser eller krenkelser mot melaninrike.»
Mikroaggresjoner er «mikro» fordi de ofte skjer i små, private situasjoner, men deres effekter påvirker melaninrike på massive, skadelige måter.
Over tid kan å motta disse mikroaggresjonene daglig (til tross for om man ikke klarer å sette fingeren på de) føre til depresjon, sosial isolering og lavere selvtillit. Fordi POC har blitt betinget til å stille spørsmål ved seg selv og ikke den som var rasistisk eller situasjonen, begynner man å stille spørsmål ved egne følelser og hvorvidt erfaringene er legitime.
Når vi tillater disse små hendelsene å fortsette og skje, tillater vi rasisme til å fortsatt være en del av kulturen. Det er viktig å huske at selv om den som var rasistisk ikke skjønner at det var rasistisk, betyr det ikke at handlingen var mindre skadelig. Intensjonen er irrelevant.
Ved å ikke reagere på mikroaggresjoner, kan man miste følelsen av å være ekte mot seg selv. Man risikerer å «bottle up» skadelige følelser som samler seg gjennom hverdagsrasismen. Hvis man reagerer raskt, blir man ofte møtt med at personen som var rasistsisk kommer i forsvar eller med kritikk.
Dr. Sue har identifisert tre grunnleggende former for mikroaggresjon:
1. Mikro-overfall (Microassaults)
Dette er den mest bevisste og intensjonelle formen av mikroaggresjon, og likner på det vi tenker på som «gammeldags» rasisme. Eksempler på dette er å bruke stygge ord/ kallenavn, å erte andre språk, fortelle rasistiske vitser, servere hvite kunder først og å unngå blikkontakt. Det de har til felles er at de er eksplisitte. Både verbale og ikke-verbale mikro-overfall er rimelig dirkete former av fordommer og diskriminering.
Hva det gjør: kan få POC til å føle seg utrygge og uønsket.
2. Mikrofornærmelser (Microinsults)
Mikrofornærmelser kommuniserer frekkhet og usensitivitet mot noen basert på deres racial identitet eller arv. Disse handlingene fjerner personens verdighet eller følelse av egen verdi, men de gjør det på en indirekte måte. Kan være verbale og non-verbale.
Noen mikrofornærmelser kan virke som komplimenter for personen som sier de. Eksempler på dette kan være «så bra norsk du snakker», «du er så artikulert» eller «du er pen til å være svart». Andre eksempler kan være butikkansatte som følger ekstra med på melaninrike i butikken, eller en hvit person som går over til den andre siden av gata hvis de går forbi en POC.
Disse utsagnene tar det forgitt at intelligens eller skjønnhet er knyttet til hvithet, fordi de viser overraskelse over POCs fortreffelighet i hva de gjør. Handlingene bærer et budskap om at POC stjeler eller er å frykte, og frykten er ofte basert på rasistiske stereotyper som særlig kommer fra hvit media.
Hva det gjør: kan påvirke selvverden til POC.
3. Mikrougyldighet (Microinvalidations)
Mikrougyldighet ekskluderer eller neglisjerer hendelser, følelser og erfaringer som er realiteten til POC.
En vanlig mikrougyldighet er «fargeblindhet» eller forestillingen om at vi lever i en «post-racial» tid. Det er også å ugyldiggjøre rasistiske hendelser, si til POC at de er sensitive, at «ikke alt handler om rase» eller «all lives matter».
Disse frasene, kanskje ment for å minske den hvites ukomfortabelhet i situasjonen, avviser fullstendig den rasistiske opplevelsen POC erfarte.
Kjernen til de fleste mikrougyldighetene er normen av hvithet og den hvite opplevelsen. Å avvise den rasistiske opplevelsen til POC er undertrykkende og fortsetter å gi troverdighet utelukkende til hvite opplevelser. Videre vil ideen om «fargeblindhet» avvise virkeligheten av hvitt privilegie og hvit overlegenhet, og det tillater de hvite og fortsette med det de gjør.
Eksempler på dette er å spørre en POC «hvor er du fra?», som impliserer at de ikke er norske. Et annet eksempel er «Jeg er ikke rasist, jeg har jo en --- venn!»
Hva det gjør: kan få POC til å føle seg usynlige og frustrerte.
Det er en siste type mikroaggresjon som ikke skjer interpersonlig, men i miljøet. Eksempler på dette kan være at alle på jobben er hvite, noe som forteller at de er mindre sannsynlig å ansette en POC.
Teksten er oversatt fra linket artikkel av Anni Liu, samt instagrammen til @ogorchukwuu